Denne historien stod på trykk i «UFO» nr 2, 1988. Gjengis her til glede for en ny generasjon UFO-interesserte.

Kilde: UFO-Aspekt nr. 4/1977
Overs . : J. O. Sundberg / EKOpress
Til norsk ved Tove Rasmussen

På FUFOS’ stand på Charlottenborgutstillingen «Kårlek eller kaos» (i 1977?) samlet det seg hver dag flere hundre mennesker for a høre og se på foredrag. En stille og rolig formiddag la jeg merke til en beskjeden mann i 60-årene som flere ganger hørte på et foredrag om UFO, og som ble spesielt oppmerksom når det ble vist en bildeserie om såkalte UFO’nauter.

Jeg ble selvfølgelig nysgjerrig og ville prate l1tt med ham. l begynnelsen var han veldig reservert og ville ikke gå nærmere i detaljer, men da han så at jeg verken lo eller ristet på hodet begynte han å fortelle hva han selv hadde opplevd. I en time fortalte han om sin opplevelse mens jeg noterte. Det var en meget merkelig historie mannen fortalte:

– En gang pratet med en sånn mann som de viste på disse bildene . I 1955 jobbet jeg som skogsarbeider ved Bottenviken i Västernorrland hos to brødre som leverte tømmer til et sagbruk i Mellom-Sverige.
Det var tidlig en morgen i juli, klokken var ca. 06:00 og vi var l full gang med a felle trær da v1 hørte en knakende lyd som fra et dyr som baner seg fram gjennom skogen, eller fra grener som knekker . I neste øyeblikk fikk vi se en sigarformet gjenstand som helt uten kontroll fløy i sikksakk mellom tretoppene mens grener og blader kom virvlende ned.
Min tørste tanke var at det var et lite fly som hadde mistet vingene og nå forsøkte å nødlande. Det var en elv ca. 3-400 meter lengre borte og det var tydelig at gjenstanden hadde kurs mot den. Vi forstod alle tre at gjenstanden ville gå i bakken om noen sekunder, så vi løp i samme retning. 15-20 meter før vi kom ut av skogen krasjet gjenstanden 30-40 meter fra elven.
Det vi hadde ventet oss , et øredøvende brak når bensintanken eksploderte, kom ikke. Men et gigantisk lys lyste opp hele området som et kjempelyn, som var så sterkt at sollyset nesten forsvant. Lyset var så skarpt at vi faktisk kunne se gjennom trærne . Som på et røntgenfotografi kunne Jeg se årringene inne i et tre som var over en meter i omkrets . Noen sekunder senere kom en vakuumbølge, som sugde alt fram mot sentrum av lyset.

Vi ble slengt framover alle tre, mens grener og løv virvlet forbi oss. Det hele varte sikkert bare en brøkdel av et sekund, og jeg kan fremdeles huske hvordan jeg ble kastet mot et tre – tiden stod stille og hele mitt liv passerte i revy. All lyd rundt meg eksisterte ikke lenger. Da vi hadde roet oss ned litt , gikk vi fram mot plassen for a se hva som var hendt. Det var ingenting å se på havariplassen, utenom noen vedstabler som var blåst ned av vinden. Vi ble veldig forbauset og bestemte oss for å gå tilbake og fortsette jobben.

En dverg i uniform

Da vi var kommet til skogsbrynet ropte plutselig den ene av brødrene: -Det ligger en dverg i uniform her! Flymaskinen har sikkert styrtet i elven, og han må ha blit kastet ut av den. Lenge stod vi helt målløse og stirret på den livløse skikkelsen. Han var liten av vekst, ca. 110-120 cm. lang, og rundt kroppen hans vibrerte det et hvitt lys. Da den ene av brødrene ville kjenne etter om den fremmede fremdeles levde . trakk han hånden tilbake med et skrik. Han ble likblek og sa at det kjentes ut som om han hadde fått flere hundre volt gjennom kroppen. I samme øyebilikk åpnet den fremmede øynene og sa på perfekt svensk; -Ikke rør meg , da blir
det bare ubehagelig for dere . -Nå vet dere hvem jeg er, sa han . Han visste på forhånd hva vi skulle svare og konstaterte bare at hans
spørsmål ble oppfattet riktig.
Med ett ble jeg helt rolig, og jeg s å nøye på ham. Han var ikke noen dverg. Hans kropp var samstemt med brede skuldre og normale former. Huden hans var gulaktig, som en asiats. Øynene satt dypt og var helt svarte . Han hadde to store sår på kinnbenet og i pannen . Sårene blødde ikke, men var liksom «vannete «. Håret hans var nesten helt hvitt. Øreflippene var sammenvokst mot halsen, og lignet haifinner. Leppene var rynkete, smale og fargeløse.
Når han lo – og det gjorde han ofte – blottet han en rad med små og undertil at tenner i både overkjeven . Jeg la merke hjørnetennene var flate og like brede som våre fortenner. Hendene hans var små , med fem slanke fingre uten negler . og når han beveget hånden, så det ut som om ringfingeren var vokst sammen med lillefingeren .
Uniformen hans var av rødaktig metall, og den satt tett på kroppen. Hodet og hendene var ikke bekledde, men ved føttene gikk drakten over i en slags sko. Anslagsvis i størrelse 35-37. Fotsålene var riflete og de vibrerte, og et øyeblikk tenkte jeg på larveføttene på en stridsvogn. Den fremmede så på meg og nikket lett på hodet. Det var ikke noen tvil om at han visste hva jeg tenkte.

Med skoene sine kunne han rulle fram og tilbake uten A bevege bena. Rundt livet hadde han et bredt. selvlysende metallbelte med en usedvanlig stor spenne , som lyste svakt i en lyseblå fargetone, som senere , da han var død. ble mørk blå . Midt i spennen var det et slags tegn i gult som bokstavene UV – og det så ut som V’en stod inne i U’en. Han visste at jeg studerte ham, og han sa: – Det er takket være drakten at jeg fremdeles lever. Innvendig er jeg helt knust . Hans høyre hånd forsvant inn i drakten ved hoften , men jeg så ingen lomme. Han tok ut en rektangulær gjenstand. Den var på størrelse med en fyrstikkeske og hadde 12 små fordypninger. Med en metall gaffel som var festet til gjenstanden, stakk han flere ganger i de forskjellige hullene. Da han var ferdig, forsøkte han å kaste den et stykke fra seg . Han smilte og sa: -Ikke rør den. Den kommer til å gi beskjed om hva som har hendt, slik at de kan komme og lete etter meg. Der hvor jeg kommer fra er det også noen som venter. Den fremmede lå en stund som om han sov . Hendene var kyttet , og det var tydelig at han hadde store smerter . Plutselig så brødrene lettere forvirret på hverandre, og uten videre gikk de bare tilbake inn i skogen uten ett ord . Senere – flere år etter- har jeg når jeg har rekonstruert handlingen blitt overbevist om at den fremmede på ett eller annet vis har bedt brødrene om å gå sin vei, uten å si ett ord. Jeg satt og pratet med den fremmede i to timer før han døde .

Kontakt med jorden

Hva som ble sagt gjennom de to timene ville ikke mannen gå nærmere inn på. Jeg fikk bare høre noen bruddstykker .
-Den fremmede kom fra et sted i nærheten av det stjernebildet vi kaller Ørnen. Flere intelligenser fra verdensrommet besøker oss, og noen har kommet så langt i sin utvikling at vi bare kan se dem når de materialiserer eller dematerialiserer seg for å besøke et parallellunivers på Jordens bane. Noen besøker Jorden for å ta prøver av jorden, med tanke på å slå seg ned her senere. Noen andre har også kontakt med mennesker på Jorden, og det har de hatt i flere hundre år. Disse opplysningene er identiske med andre vitneutsagn.

Den gamle mannen fortsatte: -Rett før den fremmede døde, ga han meg en sammenbrettet sekk fra den usynlige lommen og sa:
– Når jeg dør forsvinner lyset fra kroppen min og da skal du trekke denne sekken over meg, og sammen med de to andre mennene skal du legge meg ned i elven. Da vil jeg forsvinne. Etterpå skal dere skylle dere godt med vannet slik at dere ikke blir syke.
Han hadde vondt for å puste, og jeg så at han ikke hadde lenge igjen. Lyset rundt kroppen ble svakere og den lyseblå spennen ble gradvis mørkere.

Hans siste svenske ord

Han så på meg og smilte. Så sa han noe på et språk jeg aldri har hørt hverken før eller senere. Så sa han noe på svensk, og den siste setningen fikk jeg med meg var:
-DU HAR KOMMET MOT DIN VILJE OG GÅR BORT UTEN Å ØNSKE DET, VÅRT LIV ER SOM DAMP .. . . .
Han sa et par ord til men stemmen hans var så svak at jeg ikke oppfattet hva han sa. han sa. Men jeg er overbevist om at han ba til en eller annen gud før han døde. Jeg ble rørt. Med hjelp fra de to brødrene fikk jeg lagt ham i sekken, og vi la ham så i elva. Det luktet svovel av sekken, og det etset på hendene. Han var ganske tung, sikkert mellom 90 og100 kilo (?? – red.). Da sekken kom i berøring med vannet, begynte det å syde og boble rundt den, og vi forstod at en kjemisk prosess var i gang. Etter fem minutter var alt borte. Han hadde nok ønsket å styrte i elva mot en rask død i stedet for å ligge i smerter ved elvebredden i to timer. Han ville sikkert dø alene og tenke på sitt hjem, flere lysår ute i universet.

Gjenkjente den fremmede

-Det var alt, sa den gamle mannen.
-Jeg jobbet et par &r til hos brødrene , men vi pratet sjelden om det som hendte . Begge
to er døde nå, men jeg husker det som om det skulle ha skjedd i går. Selv om det har gått 22 år siden det hendte, kjente jeg igjen den fremmede på ett av bildene. Jeg trodde forresten at jeg var den eneste som visste om denne type UFO’nauter , for jeg
har sett mange bilder og tegninger av besøkende fra verdensrommet, men aldri sett noen som lignet ham. Den gamle mannen tok fram et metallstykke.
-Se. sa han. Jeg glodde dumt. Det så ut som en stor hårnål. «Hva er det».  Han lo selvsikkert, og sa: -Et par dager etter hendelsen gikk jeg rundt på åstedet . Den lille esken den fremmede kastet fra seg var borte, men metallgaffelen lå der i gresset og skinte . Jeg har tatt vare på den som et bevis for at jeg ikke drømte det som hendte. Han snudde seg og gikk. og mens jeg stod der og måpte, forsvant han i menneskemengden. En anonym, som med sin historie og sitt bevis kunne komme på forsiden av alle verdens aviser. Jeg tror at det han fortalte var sant fordi han har hatt det med seg i så mange år.
En psykolog kunne sikkert analysert seg fram til at det var bildene på utstillingen som var den utløsende faktor for denne godt innestengte historien .Mannen holdt sin hemmelighet godt gjemt i redsel for å bli utledd .Det finnes kanskje mange lignende opplevelser som aldri kommer fram – dessverre. Det skal i sannhetens navn nevnes at jeg selv har skrevet ned denne historien i kronologisk rekkefølge, da det som ble sagt og skrevet kom fram som bruddstykker her og der . I sin opprinnelige form ville det ellers vært både forvirrende og uten sammenheng.