Månen – En aktiv ET-base?

Hvorfor sluttet vi så brått å reise til månen? Kan det være at NASA i løpet at sitt romprogram på 60-tallet oppdaget utenomjordisk aktivitet der? Og at de senere, under Apollo 17 ekspedisjonen i 1972 ble klart advart mot å komme tilbake? En advarsel de videreformidlet til Sovjetunionen som omtrent samtidig la sine planer om bemannede månereiser på is. Kan denne artikkelen av Jan Erik Bergfjord dokumentere at det har vært intelligent aktivitet på månen siden lenge før vi begynte å reise der?

Vår instinktive trang til å utforske

«As I stand out here in the wonders of the unknown at Hadley, I try to realize there is a fundamental truth to our nature.
Man must explore.
And this is exploration at its greatest.”

-Astronaut David Scott, Apollo 15
7. August, 1971 på Hadley-Apenninnene, Månen.

I 1498 nådde Vasco da Gama India for første gang. Han reiste tilbake til India 3 ganger før han døde der i 1524. Hans ekspedisjoner markerte starten på vår sivilisasjons utforsking av Afrika og Asia.

Noen år tidligere hadde hans kollega Christopher Colombus reist andre veien og oppdaget nye kontinenter i
vest. Colombus foretok denne reisen 4 ganger, og etter hver gang returnerte han til Europa med mer kunnskap om den nye verden. Men tenk om det hadde blitt med disse første ekspedisjonene? Tenk om vi hadde tatt til takke med den informasjonen da Gama og Colombus gav oss etter disse første oppdagelsesreisene, og aldri senere dratt tilbake?
Men sånn ble det ikke. Vi mennesker er nysgjerrige av natur. Det ligger latent i vår sivilisasjon det å utforske og oppdage, erobre og ekspandere. Det er en del av oss, og det driver oss fremover. Derfor reiser vi alltid tilbake. Med flere skip, mer mannskap, og nye mål. Slik utvikler vi oss, og slik vil det alltid være. Dette vet vi. Men det er ett unntak.
Månen.
Det er nå over 40 år siden Apollo 17 startet hjemreisen etter et tre dagers langt opphold på månen, og Commander Eugene A. Cernan uttalte følgende da han som sistemann gikk ombord i romskipet:

«I’m on the surface; and, as I take man’s last step from the surface, back home for some time to come — but we believe not too long into the future — I’d like to just [say] what I believe history will record. That America’s challenge of today has forged man’s destiny of tomorrow. And, as we leave the Moon at Taurus-Littrow, we leave as we came and, God willing, as we shall return: with peace and hope for all mankind.»

Men vi reiste aldri tilbake. Eugene A. Cernan ble den siste mann på månen. Kun 6 ganger sendte vi bemannede ekspedisjoner ut dit.
Vi spaserte litt rundt og tok med oss 379 kg stein og støv tilbake. Så var det brått slutt. Veien lå åpen foran oss. Milliarder av dollar var investert i løpet av siste tiår. Teknologien utviklet seg raskt, og vi hadde tilegnet oss mye kunnskap om romfart. Men likevel. Vi reiste aldri tilbake. Med tanke på vår egen historie og vår innebygde trang til å utforske og kolonisere er dette særdeles merkelig. Jeg mener dette er et av de viktigste spørsmålene vi glemmer å stille i dag. Hvorfor sluttet vi å reise til månen? Hva er den egentlige årsaken?
Eller stilt på en litt annen måte: Skjedde det noe på den siste turen til Apollo 17 som skremte oss fra å reise tilbake? Gjorde astronautene en oppdagelse som fikk NASA og amerikanske myndigheter til avslutte hele det prestisjetunge måneprogrammet før det kom skikkelig i gang?

Svaret er ja.
De oppdaget at månen allerede er kolonisert, og at den sannsynligvis har vært det i tusenvis av år. De oppdaget baser, fartøy og aktivitet av utenomjordisk opprinnelse på månen. Og det skremte dem. Om dette alene var nok til å avslutte måneprogrammet, eller om NASA i tillegg advart av ET mot å fortsette, kan vi bare spekulere i. Når vi ser på alle fakta omkring månen, hva vi vet, og hva som faktisk har blitt observert der er det liten tvil om at dette er den virkelige årsaken til at både USAs og Sovietunionens måneprogram stoppet brått i 1972.

Det er ikke første gang utenomjordisk aktivitet har blitt observert på månen. Så lenge vi har hatt visuelle hjelpemidler til å studere den har vi gjort observasjoner som ikke kan (bort)forklares.

Litt historikk

Den første dokumenterte observasjon av uforklarlig aktivitet på månen er beskrevet i en artikkel i «National Geographic» i februar 1969;
En ikke navngitt engelsk vitenskapsmann observerte i mars 1587 en lysende flekk på månen. Samme vitenskapsmann skrev noe senere i «Monthly Notices of the Royal Astronomical Society» at han også hadde observert to små ‘flammefargede’ områder som lyste annerledes enn vanlig på månens overflate. Fenomenet varte i fire timer. Hvordan observasjonen ble gjort vites ikke, men dette var 20 år før Hans Lipperhey oppfant teleskopet.

En annen tidlig observasjon beskrives i et brev datert Boston, 24.november 1712, skrevet av Colonial Minister Cotton Mather til en Mr. Waller i The Royal Society. Brevet beskriver blant annet et sterkt lys observert under månen fra New England i november 1668.
«..ye star below ye body of ye Moon, and within the horns of it..» Brevet befinner seg nå på biblioteket til Massachusetts Historical Society i Boston.

En undersøkelse publisert i 1968 av astronomene Patrick A. Moore fra Armagh Planetarium i Nord-Irland og Barbara M. Middlehurst fra University of Arizona, viser at det i astronomiske fagtidsskrft og journaler er publisert nesten 600 rapporter som omhandler observasjoner av uforklarlig eller merkelig aktivitet på månen. Den første observasjonen i rapporten er gjort så langt tilbake i tid som i år 1540.
Flere av disse observasjonene er gjort og dokumentert av svært respekterte og anerkjente astronomer.
Her er noen av dem:

• I 1794 publiserte «Philosophical Transactions» (volume XXVI og XXVII) 7 brev som alle rapporterte om observert lys på månens mørke områder.
  Hovedobservasjonen ble gjort av astronom Reverend Dr. Nevil Maskelyne, men flere andre astronomer rapporterte også disse lysene.
  I brevene står det ordrett:
  «I was, as I stood, during the time it continued, and took every method I could to convince myself that it was not an error of sight, including the testimony of one who passed.
  I am certain of this spot appearing within the circumference of the moon’s circle.”
  Et annet vitne skal ha beskrevet hendelsen som : “light like a star, as large as a star, but not so bright, in the dark part of the moon”
• Sir William Herschel, av mange sett på som grunnleggeren av moderne astronomi, rapporterte at han hadde observert merkelige skarpe lys på månen under en måneformørkelse I 1873.
  Den 18.august, 1787 observerte han glødende områder på månen som han beskrev på følgende måte: «..like slowly burning charcoal thinly covered with ashes..» Herschel gjorde mange slike observasjoner i løpet av livet, og noen av dem skal ha vært av lysende punkter i bevegelse over månens overflate. I november 1821 observerte han dette fenomenet 3 dager på rad.
• Den 17. juni 1877, i New York, oppdaget Professor Henry Harrison et lys på månen som minnet om ‘refleksjon fra et speil i bevegelse’. På nøyaktig samme tid i England observerte Frank Dennet et lysende punkt i Bessel-krateret.
• I Volume 20 (1883) av det anerkjente tidsskriftet Astronomical Register står det følgende om observasjoner på månen:
  «I nærheten av krateret Birt er et objekt formet som et sverd… og et ‘geometrisk’ objekt formet som et kors er i krateret Eratosthenes…
  I krateret Gassendi finnes det rette linjer… Og i bunnen av krateret Littrow er 7 mørke flekker formet som den greske bokstaven Gamma…»
• En sensasjonell oppdagelse ble gjort 29. juli 1953 av John J. O’Neill, science editor i New York Herald Tribune. Han oppdaget, på et område av månen han hadde studert mange ganger tidligere, at det plutselig hadde vokst frem noe som minnet om en bro. Objektet (broen) strakk seg 18 kilometer ut over området Mare Crisium. Også kalt The Sea of Crises. Han trodde først det var en optisk illusjon, men uansett hvor mange ganger han sjekket, så var broen der. Han rapporterte oppdagelsen til The Association of Lunar and Planetary Observers, som bortforklarte det hele med at det måtte være en naturlig formasjon.
  Men, han var ikke den eneste som hadde teleskopet sitt rettet mot The Sea of Crises i det tidsrommet. En av verdens fremste måne-eksperter på den tiden, astronomen Hugh Percy Wilkins, stod frem og fortalte at han også hadde observert dette. Flere andre astronomer, bl.a. et ledende medlem av The British Astronomical Association, Patrick Moore bekreftet at denne hendelsen var reell.

 

Signaler fra månen for 150 år siden?

I perioden 1869-70 oppstod et fenomen som av mange er sett på som det merkeligste og mest uforklarlige som noen gang er observert på månen.

Et utbrudd av mystiske, gjentagende lys ble observert. De fleste av dem faktisk i Mare Crisium, hvor ‘broen’ til John J. O’Neill skulle oppstå drøye 80 år senere. Men de ble også sett mange andre steder over hele månen. Disse lysene ble sett så ofte og så regelmessig at The Royal Astronomical Society of Great Britain startet et 3 år langt prosjekt for å undersøke fenomenet. Flere titalls astronomer observerte dem, og de ble dokumentert over 2000 ganger. De lysende punktene dukket opp enkeltvis og i grupper som sirkler, trekanter og rette linjer. De ble observert i bevegelse og i varierende intensitet som om de var under intelligent kontroll. Det ble den gang spekulert i om det kunne være en form for kommunikasjon fra en utenomjordisk intelligent livsform.

Bildebevis

Det er tatt millioner av fotografier av Månen. Helt fra starten på 50-tallet og fram til i dag. Mange av disse er aldri vist offentligheten, og de av dem som er det har på forhånd vært godkjent av NASA. Det vil si, de har behandlet for å skjule eventuelle spor av utenomjordisk aktivitet.
Dette vet vi. Mange av de som har deltatt i dette arbeidet har i ettertid stått frem og fortalt hva de har gjort.
Men noen tabber ble begått. Enkelte bilder viser avslørende detaljer. På månens bakside ligger Lobachevskiy-krateret.
Det er 84 km i diameter. Dette krateret fikk mye oppmerksomhet internt i NASA da Apollo 16 tok dette bildet i april 1972.

Det viser noe som ser ut som et tårn med en mørkere gjenstand på bakken nedenfor seg, like innenfor kanten av krateret. Dette var svært ulikt noe annet på månen, og ser absolutt ikke ut til å være en naturlig del av landskapet. Men dette bildet alene beviser ingenting.

Bildet under derimot, ble tatt av Apollo 17 i desember 1972. Det florerer på YouTube og diverse UFO-blogger i dag, fordi mange tror det viser et fremmed romskip parkert på månen.

Det som imidlertid gjør det enda mer interessant er at det viser nøyaktig det samme området i Lobachevskiy-krateret der tårnet stod 8 måneder tidligere. Her ser vi at ting har forandret seg. Dette beviser at tårnet som ble fotografert i april var en påbegynt struktur eller bygning, som 8 måneder senere har fått denne formen. Og bygningen stor. Den er mellom 1 og 1,5 kilometer lang. Dette er ikke noe naturlig fenomen. En slik struktur kan ikke oppstå av seg selv i løpet av 8 måneder på en ‘død’ måne som vår, uten vær, atmosfære eller platetektonikk. Deep Space Program Science Experiment (DSPSE), også kalt The Clementine Mission, var et samarbeid mellom NASA og Ballistic Missile Defense Organization. Clementine var et romfartøy som gikk i bane rundt Jorden og Månen, og tok 1,8 millioner bilder i løpet av de 115 dagene det var i drift i 1994. Flere av disse bildene avslører detaljer på månens overflate som antyder at det foregår aktivitet der.

Clementine tok også bilder av Lobachenvskiy-krateret, og slik så det ut 22 år etter Apollo 17, fra en litt annen vinkel og noe høyere oppe:

Vi ser at strukturen som ble bygget i 1972 fremdeles er der. I tillegg viser bildet enda et objekt som langs kanten av krateret som ikke ser ut som en naturlig del av landskapet.

NASAs manipulering av bilder

Et eksempel på NASAs elendige forsøk på å skjule informasjon fra bilder kan vi se her. Dette er også fra Clementine i 1994. Det viser tydelig at noe på kanten av Zeeman-krateret på månens bakside har blitt forsøkt manipulert bort av en litt under middels bildebehandler.

Bildet ble vist på denne måten i Clementine Web Browser versjon 1.5. på NASAs nettside som viser en mosaikk av månebildene. Det var tilgjengelig for alle i flere år. Senere kom en ny versjon av nettsiden, versjon 2.0.
Da hadde NASAs Photoshop-ekspert gjort en bedre jobb, og nå ser det slik ut:

Gjenstanden (eller byen?) som blir forsøkt skjult på originalbildet er enorm. Den dekker et område på ca 13.000 km². (Altså på størrelse med Nord-Irland) Det er ingen tvil om at det er noe på første versjon av bildet, som er borte på andre.

Artikkelforfatteren har en teori om at NASA i dag ønsker å få oss til å tro at de leter etter liv lenger ute i universet ved hjelp av f.eks. Kepler og Hubble-teleskopene. Vi kan til stadighet lese i mainstream media om disse kraftige teleskopenes oppdagelser mange lysår unna. Det kan være interessant nok det, og de lykkes dermed med å holde allmennhetens oppmerksomhet borte fra månen, der de virkelige bevisene ligger. Rett foran vår egen nesetipp, bare en drøy dagstur unna. Vi kan jo bare håpe at Kina etter sine fremtidige måne-ekspedisjoner, opptrer litt mer åpen mot offentligheten og forteller sannhet fremfor løgn. I motsetning til det NASA, og sannsynligvis Russland gjør.

Konklusjon

Informasjonen som denne artikkelen inneholder er bare toppen av et isfjell. Likevel mener jeg de fakta som blir presentert i denne artikkelen er evidens som hadde vært mer enn gode nok i enhver rettsak om noe helt annet. Dette er ikke noe man kan velge å tro på eller ikke. Det er informasjon som hver og en av oss selv må velge hvordan vi vil bruke. Men ha det i bakhodet når dere stiller dere det viktige spørsmålet:
Hvorfor sluttet vi plutselig å reise til Månen?

Kilder:

Middlehurst, Moore, Burley, Welther (1968): NASA Technical Report T-277. Chronological catalog of reported Lunar events: http://www.astrosurf.com/lunascan/papers/R-277.pdf
Wilson, Don (1976): Our Mysterious Spaceship Moon [bok].

Escamilla, Jose (2011) Moon Rising [http://moonrising-themovie.com/]
Escamilla, Jose (2012): Celestial [YouTube Link]. (1968)

Relaterte artikler:

Myhre, Rolf Kenneth (rev. 2012): Hoagland & Bara (2009): Dark Mission, The Secret History of NASA. Nyhetsspeilet.

Myhre, Rolf Kenneth (rev. 2012): Månen og Mars: NASAs bedrag gjennom 40 år. Nyhetsspeilet.

 Andre aktuelle linker:
The Royal Astronomical Society – http://www.ras.org.uk/

British Astronomical Association – http://britastro.org/baa/
Clementine Lunar Image Browser: http://www.nrl.navy.mil/clm/